- Jeg er ute etter den gode opplevelse, sa han.
- Jeg kan ikke være mer enig, svarte jeg.

Etter at røret ble lagt på tok jeg en avgjørelse på at jeg ikke skulle nevne med et ord hvor fort eller hvor sakte jeg syklet i årets Bergen – Voss sykleri. Jeg står ved det.

Bergen – Voss 2006
Vondt, bratt, varmt, langt og vidunderlig vakkert er hva Bergen – Voss var i år. For 30. gang ble det flotteste av alle en dagers turritt arrangert og for andre gang sto jeg ved start og angret.
Selv om været var det aller beste og vinden på min side var det egentlig ingen grunn til å stå på festplassen denne lørdagen. Man kunne vært hjemme og tatt en kopp kaffe på balkongen. Lest dagens avis og slikket sol. Man kunne tuslet over torgallmenningen og spist en soft is. Hvis man nå på død og liv ville til Voss går det jo tog dit hele tiden. Ingen grunn i det hele tatt til å stå overskrevs på en sykkel og høre speaker telle ned mot 8.40 og start.
Likevel sto jeg der, likevel ville jeg egentlig ikke vært noe annet sted. Jeg vet hvor vondt det vil komme til å gjøre, men jeg vet også hvor godt det vil bli på Voss. Hvor utrolig happy jeg kommer til å være om noen timer. Hvordan selvtilliten vil være høyere enn samtlige meter jeg har klatret. Alt dette hvis jeg kommer fram. Klart jeg kommer fram.

Halvveis oppe mot Gullbotn begynner jeg å tvile. Sola steiker i nakken. Det er langt igjen til toppen. Jeg tenker at selv om jeg kunne ha gitt litt ekstra bør jeg spare til det som kommer. Enda langt igjen. Noen sykler forbi meg som om de var på flaten. Andre kjenner jeg igjen, de satte optimistisk av gårde i bunnen av bakken, dem tar jeg igjen. Når jeg passerer leker jeg Jan Ullrich. Sittende på setet maler jeg forbi dem i min jevne tunge takt.
Jeg kommer opp. Første delmål gjennomført. Kvamskogen neste. Ned Gullbotn kommer jeg på at jeg jo er her for den gode opplevelse. Jeg retter meg i ryggen og ser meg rundt. Det er vakkert her, jo da.

Klar for neste stigning. Det er ikke vakkert. Det er langt opp til Kvamskogen. Det er bratt det er seigt. Jeg glemmer å leke Jan Ullrich og er bare Njål som strever tung og svett med særdeles smertefulle lår opp, opp, opp. Forbannede sol. Forbannede varme.
Endelig oppe tenker jeg at alle vi som skriver om sykling har en tendens til å gjøre det om til en slags filosofisk betraktning. En indre reise i dype tanker. Sykkelen som verktøy inn i hverdagsfilosofien. Det er bare tull. Tro meg, det er ikke særlig dypt det som blir tenkt på et sykkelsete. Opp mot Kvamskogen har ingen evne til å gjøre velfunderte betraktninger om livet, døden og sykkelen. Ikke at det er noen sammenheng der heller. Alt vi kan er å slutte og tenke. Feste blikket på et skilt, eller et tre, i veikanten. Fram til den skal jeg klare det. Om ikke lenger skal jeg nå det skiltet. Dypere er det ikke. Endelig på toppen brukes all energi på å finne nye krefter og være litt fornøyd med at delmål to er nådd. Ned mot Nordheimsund går det så det suser. Jeg tør å slippe meg mer enn jeg pleier. Jeg hører stemmen til en sykkelkamerat som engang sa at om du tryner i 40 km/t eller 60 km/t spiller det ingen rolle. Du er ferdig uansett. Jeg gir blanke og setter utfor. Han har jo rett. Tryner jeg her spiller det ingen rolle hvor fort det går. Klart jeg er redd. Det er litt farlig, men det gikk. Jeg kommer ned uten fall. Jeg har ”verdensbeste” sykkel og ingenting å frykte.

Så kommer Hardanger. Postkort vakker, blomsterhvit og turistklar. Fremdeles det beste stedet for en romantisk brudeferd, men jeg er ikke sikker på om det er det beste stedet for en syklist. Ingenting er så forrædersk som Hardanger. Du tror du har noen gode mil med lette tråkk foran deg. Bare bløff. Det kommer noen drepende bakkedrag også her. Milene er lange og bakkene mange, ganske enkelt. Og når det endelig er over venter Skjervet.
Jeg går tom for vann. En hyggelig syklist ser hva som skjer og tilbyr meg flasken sin.
- Jeg får ny like der framme så det gjør ingenting, smiler han.
Jeg tar i mot og tenker at det er sånn det skal være. Det er dette som gjør sykkelritt til en langt hyggeligere form for sport enn alt annet. Smilende, de oppmuntrende kommentarene og evnen til å dele.
Frem mot Skjervet blir jeg liggende ved siden av en svartkledd Bergenser og småprate om bakken som venter. Jeg klager over krampen som har plaget begge lårene gjennom halve Hardanger. Han gir meg en salttablett. Han hadde to, jeg får den ene. Igjen dette underlig flotte trekket ved mange syklister. Sjenerøsiteten og smilet er med selv etter så mange vonde mil. Det er som vi har inngått en hemmelig pakt.
Nå ville jeg vanligvis ikke tatt i mot tabletter pakket i sølvfolie fra en fremmed mann, men gud hjelpe etter 14 mil på sykkel og med Skjervet ventende som selve porten til helvete der fremme tar jeg hva som helst.
Jeg går inn i hårnålshelvete med dødsforakt. Salttablettene tok knekkene på de verste muskelsmertene og det er bare å trå på. Sving for sving går det oppover. Hver sving et mål i seg selv. Klarer jeg den svingen kan jeg gi meg. Jeg gir meg aldri. Jeg skal sykle opp. I alle fall til neste sving. Svarte så vondt det gjør. Svarte så langt det er. Dypere er ikke tankene mine på vei opp, på vei mot Voss. Jeg kommer opp og bruker det siste av krefter mot mål.
Når du er oppe Skjervet vet du at du har klart det og da kommer det nye krefter. Det er bare å gi gass.

Jeg kom frem i år også og gleder meg allerede til neste år.
Det var en god opplevelse. Det er et sjeldent vakkert helvete, Bergen – Voss.

Hvordan det gikk med Jan Petter? Han slo meg med to minutter og det er alt jeg vil si om tiden jeg brukte. Det er ikke den som er viktig.